Av Camilla Hansen, Handelsgruppa i Attac. Publisert i Nationen, 4. november 2015.
I et debattinnlegg i Nationen 20. oktober forsvarer statssekretær Morten Høglund hemmeligholdet i TISA-forhandlingene med at «man ikke kan forhandle i full åpenhet.» Dette er feil, da det finnes flere eksempler på internasjonale forhandlinger som ikke foregår i hemmelighet. Dette gjelder blant annet forhandlingene i WTO, i FNs klimakonvensjon, og i WIPO. I sistnevnte blir ikke bare alle forhandlingsdokumenter publisert fortløpende, men videoopptak fra forhandlingene sendes også live på organisasjonens nettside.
TISA er en svært omfattende avtale som vil gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv og få store konsekvenser for millioner av mennesker dersom den blir inngått. At regjeringen aktivt forhindrer en tilstrekkelig informert offentlig debatt om innholdet i avtalen ved å nekte både sivilsamfunn og Stortingspolitikere innsyn, er rett og slett skandaløst.
Høglund hevder videre at det med TISA fortsatt vil være opp til norske politikere å velge hvorvidt offentlige tjenester skal privatiseres. Avtalen pålegger riktignok ikke landene å privatisere, men det statssekretæren unnlater å opplyse om, er at TISAs såkalte frys- og skralleklausuler vil sørge for at når en tjeneste først blir privatisert, så vil det i praksis bli umulig å omgjøre vedtaket – uansett hva befolkningen måtte ønske eller hvem de stemmer på ved neste valg. Med TISA vil det bare bli mulig å privatisere og kommersialisere mer og mer, ikke mindre. Vi vil dermed bli fratatt den grunnleggende demokratiske friheten til å skifte mening og velge en annen politikk.
At regjeringen i sitt åpningstilbud i 2013 unntok noen tjenester fra dette rigide regelverket, er slettes ingen garanti for at unntakene vil bli stående. Siden forhandlinger er en gi- og ta-prosess, kan regjeringen på et senere tidspunkt komme til å ofre noen av disse tjenestene i bytte mot mer markedsadgang for norske storselskaper. Lederen for de norske forhandlerne, Harald Andreassen, har dessuten uttalt at de skal lage en (hemmelig) liste over hvilke sektorer de er villige til å forhandle bort.
Høglund unnlater også å nevne at TISAs prinsipp om «negativ listing» vil hindre at en senere regjering skal kunne skjerme tjenestesektorer som ikke ble eksplisitt unntatt da avtalen ble inngått. Og ikke nok med det: TISA er utformet som en «levende avtale,» noe som innebærer at forhandlerne har mandat til å videreutvikle og utvide avtalen også etter at den offisielt er inngått, for eksempel ved å ta inn flere tjenestesektorer. Den teksten som Stortinget skal stemme over, er altså ikke den endelige avtalen.
Det langsiktige målet med TISA-avtalen er full kommersialisering av alle tjenestesektorer – unntak er bare midlertidige. På denne måten vil TISA presse samfunnsutviklingen inn i ett bestemt politisk spor for all overskuelig framtid. Det er alt annet enn demokratisk.