Klassekampen, 30.01.16.

Av Petter Slaatrem Titland

Det ser ut som den danske sosialdemokraten Mattias Tesfaye ønsker at pengene skal følge brukerne i velferdsstaten. Han stemte for forslaget om å konfiskere verdisaker flyktninger har med seg for å dekke kostnadene de påfører samfunnet. Vi har en kostnad å dekke. Dette er premisset.

Kostnadstanken blir tydeligere når Tesfaye blir spurt hva som vil skje dersom inntektene fra konfiskeringen overgår utgiftene til flykningene. «Det er ikke sosialdemokratenes politikk at asylsøkerne må betale mer enn hva oppholdet koster. Så hvis en søker som er avvist har fått et større beløp beslaglagt, skal selvsagt han/hun ha igjen verdiene», var Tesfayes skriftlige svar til Klassekampen på torsdag.

Tesfaye sier at dette følger det samme prinsippet som når dansker søker sosialhjelp. Hvor mye koster et jobbsøkerkurs, tre tusen kroner? Hvor mye koster en time med en NAV­ansatt, tusen kroner i timen? Slik fungerer det ikke verken i Danmark eller Norge. Men jeg er ikke arbeidsløs. Hvorfor skal jeg betale for de arbeidsløse? Jeg er ikke syk. Hvorfor skal jeg betale for de syke? Jeg er ikke flyktning. Hvorfor skal jeg betale for dem som flykter?

Kall en NAV­ansatt en arbeidsmulighetskonsulent. Kall et flyktningemottak et flyktningehotell. Samfunnet blir en eneste stor butikk og er høyresidens drømmescenario.

I Norge har Alfred Ydstebø tjent 100 millioner på flyktningene. Ola Moe tjente fire millioner i måneden på flyktningene. Roger Adolfsen tjente to millioner i måneden på flyktningene. Sakene har vakt oppsikt, men har ikke påvirket flyktningedebatten på noen måte. Disse menneskene truer velferdsstaten mer enn noen flyktning er i stand til å gjøre.

Norge og Danmark klarer ikke lenger å se på seg selv som beskyttere av menneskerettigheter. De skal styre en butikk på vegne av sine kunder, oss, borgerne. «Du må også bidra / sjølv om du kjem frå ingenting og har ingenting», skrev Frode Grytten i Bergens Tidende på onsdag. Jeg forbereder meg på velferdsstatens framtid. Jeg bør begynne med privat pensjonssparing, kjøpe meg en helseforsikring og spare penger slik at barna mine har råd til utdannelse.

Petter Slaatrem Titland