Globalisering av finanskapitalen øker den økonomiske utryggheten og forsterker de sosiale ulikhetene. Dagens økonomiske globalisering innsnevrer de valg vanlige folk verden over kan gjøre i sin egen hverdag, samtidig som den omgår og dermed også svekker de demokratiske institusjonene og de suverene statene som skal forsvare fellesskapets interesser. I stedet for demokratiet setter finanskapitalen og deres eiere sin egen snevre, spekulative logikk i høysetet.
I en situasjon der denne omformingen av verden blir framstilt som en naturlov, opplever borgerne og deres representanter at deres egen politiske makt er svekket og at de må kjempe om makten til å bestemme over sin egen framtid. En slik svekkelse og en slik avmakt gir næring til antidemokratiske krefter. Det haster derfor med å snu denne prosessen gjennom å skape nye regulerings- og kontrollmidler, både på nasjonalt, europeisk og internasjonalt nivå. Vi har ofte nok erfart at regjeringene ikke vil gjøre dette med mindre vi presser dem til det. Skal vi møte den dobbelte utfordringen som faren for sosialt sammenbrudd og politisk apati representerer, kreves det derfor en sosial og folkelig mobilisering som gir ny og sterkere makt til borgerne og deres representanter.
De siste tiårenes prosjekt for privatisering, liberalisering og deregulering har gitt oss en finanskrise med store realøkonomiske konsekvenser. Det har kunnet skje fordi folkevalgte organer ikke har hatt vilje og evne til å ta tilbake det demokratiske handlingsrommet og den politiske styringen med økonomien. Skylden for finanskrisen ligger hos grådige og oppfinnsomme finanskapitalister, og hos politikere som i oppgangstider har blind tiltro til markedets selvregulerende evne. Når så krisene kommer forventer de samme menneskene at staten skal stille opp og redde markedene fra seg selv. Svaret på krisene er reell politisk og demokratisk styring av økonomien, det må settes varige grenser for spekulantenes makt.
Et rettferdig internasjonalt skattesystem vil være et svært viktig virkemiddel for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser. I dagens system gjør finanskapitalen bruk av verktøy som internprising og skatteparadiser for å øke sin fortjeneste, noe som er en viktig grunn til at utviklingslandene taper flere hundre milliarder dollar årlig i skatteinntekter. Dette systemet benyttes også av selskaper som er aktive i Norge, noe som er skadelig for norsk næringsliv og finansieringen av velferdsstaten. I tillegg har internasjonal skattekonkurranse en ødeleggende virkning som er spesielt synlig i fattige land. Flere afrikanske land har innført nullskatt for storselskaper. Noen tilbyr i tillegg subsidier. Dette er et kappløp mot bunnen, der utfattige stater ender med å finansiere svært rike, utenlandske selskaper.
Etter de siste tiårenes deregulering av finansmarkedene, har verden opplevd flere og større finans- og valutakriser. På det internasjonale finansmarkedet handles det hver dag for valuta, derivater og andre verdipapir til en verdi som er mer enn flere titalls ganger større enn aktiviteten i realøkonomien. Slik uhemmet handel øker faren for finans- og valutakriser, og fratar landene som rammes muligheten til å ha kontroll over egen økonomi. Finans- og valutakriser kan sette hele samfunn tiår tilbake i utvikling. Disse krisene kunne blitt betraktelig mildnet gjennom innføring av en totrinnsskatt på valutahandel, og gjennom skattlegging av finanstransaksjoner. Det er vanlig å skattlegge virksomhet som kan ha skadelige konsekvenser for samfunnet. Attac mener dette også må gjelde for finansspekulasjon.
Gjennom Oljefondet er Norge blitt en statlig finanskapitalist, og er i global sammenheng en nullskatteyter – fordi vi har tjent oss rike på å utvinne fossile energikilder som vi tilfeldigvis har hatt tilgang til. Attac Norge ønsker et nytt regime for norsk oljepolitikk basert på miljøetiske, sosialetiske og globaletiske retningslinjer for hele oljeformueforvaltningen. Vi krever derfor at tre overordnede prinsipper skal legges til grunn: For det første: Reduser oljeutvinningstempoet. For det andre: Betal frivillig «skatt» til verdenssamfunnet av all olje og gass som selges. For det tredje: Skjerp de etiske retningslinjene for staten som finanskapitalist, herunder øyeblikkelig nei til involvering i hedgefond og selskap med forgreining til skatteparadis.
De sosiale følgene av nyliberalismen er mest alvorlig i de fattige land, spesielt land som har måttet underkaste seg strukturtilpasningsprogrammene til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Betjening av den offentlige gjelden tvinger regjeringene til å kutte til beinet i sosialbudsjettene og sementerer dermed samfunnenes underutvikling. Rentesatser som er langt høyere enn i de mest utviklede landene, bidrar til å ødelegge nasjonale bedrifter, og brutale tiltak for privatisering og denasjonalisering blir stadig vanligere for å frigjøre de ressursene som investorene gjør krav på.
Velferdsordninger angripes overalt: Privatisering av utdanning, helsevesen, vann- og energiforsyning og andre offentlige velferdsgoder utgjør i økende grad en trussel mot velferd og demokrati både i rike land og i utviklingsland. I land der det finnes offentlige pensjonsordninger, blir lønnstakerne oppfordret til å gå over til ordninger med kommersielle pensjonsfond. Dermed blir deres egne arbeidsplasser i enda større grad underlagt absolutte krav om umiddelbar lønnsomhet. Videre blir nedslagsfeltet til finanskapitalen utvidet, og det føres kampanjer for å overbevise folk om at solidariske ordninger mellom nasjoner, folk og generasjoner er avleggs, på tross av at miljøkrisen i vår tid tilsier en styrking av slik solidaritet. Dereguleringen omfatter hele arbeidsmarkedet og fører til forverrede arbeidsforhold, mer utrygghet og arbeidsløshet, og nedbygging av sosiale sikkerhetsnett.
Det viktigste formålet til et internasjonalt handelsregelverk må være å legge til rette for økonomisk utvikling blant de som trenger det mest. Attac er en motstander av, og vil bekjempe, Verdens handelsorganisasjon (WTO) sin politikk. WTO fører en politikk som drives frem av de rike landene og hvor store selskapers adgang til markeder i utviklingsland har høyest prioritet. Det er ikke en oppskrift på utvikling i sør. Det er en oppskrift på avindustrialisering i store områder og enda sterkere dominans for de multinasjonale storselskapene
Militarisering og krig brukes av verdens stormakter for å bevare sitt økonomiske og politiske overherredømme. Attac Norge tar avstand fra slike maktpolitiske strategier. Vi oppfordrer også til aktivt arbeid for nedrustning og fred.
Massemediene i Norge og internasjonalt blir i stadig større grad dominert av sterke økonomiske særinteresser. Kommersialisering og ensretting av medienes virksomhet undergraver offentlighetens rolle som arena for opplysning og demokratisk debatt. Mediene tåkelegger ofte realitetene i politiske, økonomiske og militære utviklinger som angår oss alle. Attac Norge ønsker en aktiv mediepolitikk som stanser kommersialiseringen og legger til rette for et mangfold av selvstendige medier som forfølger journalistiske og demokratiske mål, og ikke snevre profittmål.
For å oppnå våre mål vil Attac Norge, i samarbeid med den internasjonale bevegelsen Attac og andre samarbeidspartnere i inn- og utland, bidra til å styrke debatten, utvikle og spre informasjon om våre saker og samarbeide om aksjoner og kampanjer, både i egne land, på egne kontinent og internasjonalt. Målet med slike felles tiltak er å:
• Bekjempe den internasjonale spekulasjonsøkonomien.
• Beskatte kapitalinntekter.
• Avskaffe skatteparadis.
• Bruke den norske oljeformuen aktivt til fordel for verdens fattige og for et miljømessig og sosialt bærekraftig samfunn.
• Arbeide for et åpent, demokratisk og rettferdig internasjonalt handels- og investeringssystem med muligheter for politisk styring av markedskreftene for å ivareta innbyggernes sosiale behov, matsikkerhet og en forsvarlig ressursutnyttelse.
• Støtte kravet om allmenn sletting av den offentlige gjelden i fattige land og en bruk av de frigjorte ressursene til beste for befolkningen og en bærekraftig utvikling, det som mange kaller en avvikling av den “sosiale og økologisk skadelige gjelden”.
• Forsvare det offentlige trygdesystem og motarbeide at det overføres til private pensjonsfond basert på spekulative finansplasseringer.
Attac Norge tar ikke stilling til spørsmålet om norsk medlemskap i EU. Dette skal ikke hindre Attac Norge i å kunne uttale seg om EUs politikk.
De store mål Attac har satt seg, dreier seg om:
• å gjenerobre områdene som er gått tapt for demokratiet til fordel for finanskapitalen,
• å motsette seg alle nye angrep på statenes suverenitet under påskudd å sikre “retten” til investorene og andre kommersielle interesser,
• og å skape, på verdensbasis, en mer demokratisk økonomi.
Det dreier seg ganske enkelt om at vi i fellesskap krever makten over vår verdens framtid.
Vedtatt på Attac Norges oppstartsmøte: 31. mai 2001
Sist endret av Attac Norges 12. ordinære landsmøte: 23.-24. februar 2013
