EU-makta i Brussel og Frankfurt har, sammen med IMF, i over fire år stått fram med krav om stadig hardere kutt i offentlige utgifter. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – både i offentlige budsjetter, lønninger, pensjoner, sosialhjelp og offentlige tjenester generelt.

Kuttpolitikken i EU har ført til stadig strammere overvåking av medlemsstatene, og særlig av de 17 statene i eurosonen. Det er en overvåking av grunnleggende og følsomme forhold i arbeids- og samfunnsliv.

Dette overvåkings- og styringssystemet skyver systematisk demokratiske hensyn til side.

De enkelte elementene i dette systemet har navn som få EU-borgere forbinder noe med: “six pack”-lovverket, det europeiske semester, euro-pluss-pakten, fiskalpakten, bankunionen.

“Six pack”-lovverket ble vedtatt i september 2011. Det dreier seg om seks lover som underkaster statsbudsjettene i de 27 medlemsstatene (28 når Kroatia blir medlem 1. juli) nøye kontroll – og som bøtelegger regjeringer som ikke klarer å holde de nye reglene.

Forslag til statsbudsjett skal godkjennes av EU-kommisjonen og av EU-rådet (der regjeringene møter med sine finansministre) før de blir kjent for det nasjonale parlamentet.

Fiskalpakten ble vedtatt i mars 2012. Den innfører en automatisk straffemekanisme som rammer land som bryter de nye stramme reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Det er overlatt til EU-kommisjonen å utforme straffemetoden uten å blande regjeringene inn i hvordan straffemetoden skal være.

Ingen av disse reglene blir lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det, og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri blitt vedtatt.

Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning “med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene” (Art. 3.2) Det har alle EU-land gjort med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.

Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat, formelt uavhengig av EU.

Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. Disse ordningene er problematiske nok. Men gjennom fiskalpakten tillegges EU-kommisjonen myndighet som ikke er underlagt noen kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill.

Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen på viktige områder, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som mange har sagt det: Det markedsliberale innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det politiske demokratiet.

En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet – og er kanskje en forutsetning for at en håpløst konstruert valutaunion skulle kunne fungere. Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system.

Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle motforestillinger om nasjonal budsjettsuverenitet og ved å tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktatgrunnlag og institusjoner.

Den krisepolitikken som EU i praksis fører, er også vedtatt og gjennomført i strid med alle normale prosedyrer fastlagt av EU-traktaten. Land etter land må bøye seg for kuttkrav fra den såkalte “troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF. Det skjer uten at det gis innsyn i hvordan beslutningene tas. Velgerne stilles enda fjernere fra de beslutningene som tas.

Kriseland som Hellas, Irland, Portugal og Kypros har vært nødt til å ta imot “hjelpepakker” som regjeringene i det lengste prøvde å vri seg unna. Det var dels fordi “hjelpen” ble gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd var så høy at den ikke lot seg betjene – og det var dels fordi låna forutsatte underkastelse under et detaljert kuttprogram med frister for gjennomføring kvartal for kvartal.

Denne formen for “overvåkt demokrati” begrunnes med at det er eneste utvei ut av krisa. Men det forutsetter at kuttpolitikken virker etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på. Det er grundig dokumentert av så ulike instanser som ILO, Euro-LO, OECD og et stadig mer angrende IMF.

Krisa som starta med boligbobler og bankkrise, har endt i et økonomisk, sosialt og politisk kaos som både politikere og folk flest har problem med å finne ut av.

Dette har ført til at tilliten mellom velgere og politikere er på et lavmål i de fleste land. Det viser bl.a. EUs eget Eurobarometer. Folk er i tvil om jobbene kommer tilbake “bortafor krisa”, om pengene beholder sin verdi hvis euroen sprekker, om hva EU-medlemskapet kan føre til i framtida, og mest grunnleggende: om politikerne kan mestre de markedskreftene de har sluppet løs. Da skaper det uro når polikerne skyver redningshorisonten stadig lenger ut i tid.

I stadig flere land oppfatter velgerne derfor regjeringene som talerør for ytre instanser, for regjeringene i større og mektigere land, for EU og for IMF. Regjeringene står i stigende grad for en politikk der de må overhøre innenlandske hensyn og krav. Eller som Jean-Claude Juncker, mangeårig leder for eurosonens finansministre, sa det i 2010: «Vi vet alle hva som trengs, men vi vet bare ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt hvis vi sier det.»

Det har f.eks. ikke skjedd noe med de bankene “som var for store til å gå under” høsten 2008. De vil være “for store” til å slås konkurs også i 2013. De kommer derfor i enhver bankkrise til å sette regjeringer, parlamenter og velgere under press for at de må berges – uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester og levekåra for folk flest.

Innlegget stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 16. juni 2013.

velkommen til uformell sommeravslutning tirsdag 18. juni. Vi samles på Oslo Mek på Grønland fra 18.30 og utover.

I Klassekampen 7. juni skrev Heidi Lundeberg, leder i Handelskampanjen, utfyllende om bakgrunnen for at gruppen av land kalt ”Really Good Friends of Services” nå jobber for å få på plass en internasjonal tjenesteavtale. Norge er aktivt med, sammen med 20 andre land, inkludert EU-27 (som har lagt ut informasjon om avtalen her). Men søker man etter ”International Services Agreement” (ISA) på regjeringens offisielle nettside kommer det ikke opp noe informasjon. Leter man iherdig kan man finne en henvisning til prosessen nederst i en artikkel om et annet tema, årets forhandlinger i Verdens Handelsorganisasjon, WTO.

Kritikk mot avtalen har kommet fra flere hold, blant kritikerne er utviklingsland og flere av de framvoksende økonomiene. Handelsministrene fra India, Brasil og Sør-Afrika har advart mot at ”plurilaterale initiativ går mot de fundamentale prinsippene om gjennomsiktighet, inklusjon og multilateralisme”, og at den kan undergrave WTO. Organisasjoner og nettverk som jobber for mer åpenhet i handelsavtaler, som Our World Is Not For Sale-nettverket, har vært tydelig på at avtalen setter de fattigste landene til side.

Forhandlingsrundene i WTO har på mange måter stoppet opp, og i stedet har vi sett fremveksten av bilaterale og regionale handels- og investeringsavtaler. Tusenvis av slike avtaler er kommet på plass de siste årene. Disse tar sikte på økt liberalisering av verdenshandelen, men mellom to parter i stedet for multilateralt. I mange år har tjenesteliberalisering vært et av temaene de rike landene har forsøkt å få gjennom i WTO. Utviklingslandene har stått sammen mot press om å måtte åpne opp sin begrensede tjenestesektor for vestlige lands selskaper. Nå mister land med svake institusjonelle rammeverk, og enda svakere forhandlingsposisjoner, muligheten til å forhandle i blokk. De stilles overfor massivt press i møte med sterke land og blokker som USA, EU og EFTA.

Kritikere er bekymret for hvilke konsekvenser stadig flere bilaterale avtaler vil få for ubalansen mellom rike og fattige land. Og med en ny internasjonal, eller plurilateral, tjenesteavtale på trappene forsterkes forskjellene. Hvis ISA blir signert, hva vil dette gjøre med de multilaterale forhandlingene, hvor alle WTOs 157 medlemsland er med? De om lag 20 landene som står bak ISA står i dag for 70% av verdenshandelen og de er allerede sterkt involvert i hverandres økonomier gjennom frihandelsavtaler. Dette vil legge et svært ambisjonsnivå til grunn for liberalisering av tjenestesektoren. Dette ambisjonsnivået vil så bli forsøkt implementert i WTO, og utviklingslandene og resten av medlemsstatene vil møte et sterkt press for å akseptere det.

Her hjemme har det vært stille om avtalen fra regjeringen. Og det kan se ut til at forhandlingsprosessen har gått under radaren hos norske medier. Vi trenger en åpen debatt om Norges posisjoner i internasjonale forhandlinger. Mitt spørsmål til utenriksminister Espen Barth Eide er enkelt: Vil Utenriksdepartementet i det hele tatt annonsere at de er i gang med forhandlinger om ytterligere liberalisering av tjenestesektoren?

Null treff på regjeringens nettside

(en redigert versjon av innlegget sto på trykk i Klassekampen 12.6.2013)

NB! Hvis du lurer på hvordan det går med ISA-forhandlingene kan du lese denne artikkelen fra det internasjonale konsulent- og advoktaselskapet Husch Blackwell. De er svært glade for framgangen i forhandlingene på vegne av sine klienter:

Although the United States is the world’s largest exporter of services, the full potential of U.S. services exports remains unrealized because of various barriers to trade in services. These barriers include bans, quotas, burdensome licensing standards, competition from state-owned enterprises, discriminatory access to distribution networks, and foreign ownership caps, among others. An International Trade in Services Agreement will eliminate or reduce these barriers, allowing trade in services to increase significantly.

De ser fram til økt tilgang til tjenestemarkeder i andre land hvor statlige reguleringer står i veien for USAs selskaper.  Er det på denne siden den rød-grønne regjeringen står?

Flere av organisasjonene som er med og støtter manifestet og Alter Summit var på scenen med flammende taler rettet mot Europas eliter som som har overlatt regninga etter finanssektorens herjinger til vanlige folk. De som hadde mest fra før, og ikke minst de som skapte krisa, har sluppet unna, eller enda til økt sine formuer etter krisa. I tillegg til utallige fagforeninger, deriblant tre europeiske føderasjoner (lærerne, transport og offentlige ansatte), sosiale bevegelser og sivilsamfunnsorganisasjoner, er det også partier som støtter prosessen med å snu maktbalansen i Europa. Partiene kan ikke formelt tilslutte seg, men de slapp til på scenen for å uttrykke til støtte til vår kamp. En av de som kom innom var leder av Syriza, Alexis Tsipras.

Møtet vårt ble avsluttet med den kjente portugisiske revolusjonssangen Grândola Vila Morena, sunget av vårt eminente revolusjonskor bestående av den portugisiske delegasjonen på Alter Summit. Grândola var sangen som markerte folkets overtakelse da diktaturet falt i Portugal i 1974. I dag kjemper portugiserne og europeerne mot et finansielt dikatur. Da passer det med en slik storstilt og historisk viktig sang.

Her kan du finne tekst og melodi, om du føler for å synge med i det som forhåpentligvis blir starten på en europeisk revolusjon:

Nå er det klart for demonstrasjon! Her er den norske gjengen fra LO Oslo, Nei til EU, Norges Sosiale Forum og Attac klare for marsj gjennom Atens gater og fram til historiske Syntagma-plassen:

Joseph Stiglitz

“Alle land har aktiv industripolitikk. Somme land er berre ikkje klar over det.” Dette hevda den amerikanske toppøkonomen Joseph A. Stiglitz på Innovasjon Noreg sin Signalkonferanse tysdag 28. mai.
Han meiner USA før krisa førte ein næringspolitikk som fremja finanssektoren framfor andre sektorar.

Konkurslovgivinga i USA gjev eigarar av kredittderivatet Credit Default Swaps føretrinn i konkursoppgjer, og dette representerer ein aktiv industripolitikk som støttar derivatnæringa spesielt og finanssektoren generelt. Valet om å skattelegge lønnsinntekter dobbelt så mykje som kapitalinntekter er også ein aktiv, amerikansk industripolitikk, meiner Columbia-professoren. Ein nøytral stat i forhold til frie marknader er ein illusjon. Staten har ei viktig rolle å spele, både når det gjeld innovasjon og når det gjeld endring av feilslåtte marknadsinstitusjonar.

På spørsmål om løysingar på den alvorlige økonomiske krisa i USA og Europa, hevda Stiglitz at vi veit kva som må gjerast, men at politikken står i vegen. Det eksisterer eit uheldig samanblanding mellom økonomisk ulikskap og politisk makt. Valsystema, særlig i USA, er rigga slik at pengar får ein uforholdsmessig stor innverknad på politikken. Den amerikanske høgsteretten dømde for nokre år sidan at storkonsern var menneske, og difor hadde ytringsfridom på lik linje med andre menneske, ein fridom føretaka utøver gjennom pengestøtte til politiske kampanjar.

Eurokrisa er også menneskapt. Politikken som no førast i valutaunion vil sørgje for ein langvaring resesjon for eurosona, og ein alvorleg og langvarig økonomisk depresjon for dei verst råka landa som Hellas og Spania.

Sjefen for den europeiske sentralbanken har uttala at den europeiske velferdsmodellen fungerer dårleg. Dette er heilt feil, meiner Stiglitz, som peikar på at landa med sterkast velferdsstat verkar å ha klara seg best i krisa. Det som fungerer dårleg er udemokratiske sentralbankar, meiner han. Og sentralbankar som er fanga av finansielle interesser er svært dårlege til å regulere.
Stiglitz meiner at den globale økonomien treng ein fundamental omstrukturering, og det same gjer alle samfunn som er prega av stor økonomisk ulikskap. Ei slik endring vil ikkje berre vere gunstig for resten av samfunnet, men er naudsynt for å få på plass ein berekraftig økonomi.
Derimot vil ikkje denne endringa kome av seg sjølv, utan omfattande politiske reformer.

Dei innebygde dynamikkane i finans- og kapitalmarknaden gjer at denne sektoren er heilt ute av stand til å endre seg på eige initiativ, seier Stiglitz, sjølv om ei slik endring også ville vore godt for sektoren på lengre sikt. Det må politiske endringar til, og ein av dei viktigaste av desse endringane er betre regulering av finanssektoren.

Sjå heile foredraget her (fra 1:49)

Jens Stoltenberg og tidl. generalsekretær i FN, Kofi Annan. Foto: Statsministerens kontor

I Dagens Næringsliv lørdag 25. mai hadde statsminister Jens Stoltenberg en kronikk med tittelen “Spleiselaget utfordres”. Der tar han til orde for å snu tenkningen om internasjonalt skattesamarbeid. For Attac, som har jobbet for å sette skatterettferd på dagsorden siden oppstarten for 15 år siden, er det svært gledelig at ledelsen i regjeringa nå varsler at kampen mot kapitalflukt og skatteparadis prioriteres. Flere lovforslag for å stoppe skatteunndragelse er i disse dager ute på høring.

I kronikken skriver Stoltenberg blant annet:

“Vi må snu tenkningen om internasjonalt skattesamarbeid.

Opprinnelig handlet det om å lage regler som hindret dobbeltbeskatning av selskaper med virksomhet i flere land. Nå er oppgaven å unngå dobbelt ikke-beskatning, altså forhindre at inntekter ikke beskattes noe sted. De internasjonale skatteavtalene må gjennomgås for å tette hull og for å hindre misbruk av regler som er laget for å hindre dobbeltbeskatning. (…)

En årsak til at problemet vokser, er at en stadig større del av verdiskapingen skjer i selskaper som inngår i multinasjonale konserner. Det er antatt at hele 60 prosent av verdenshandelen nå foregår mellom selskaper i samme konsern.

Et annet viktig utviklingstrekk er den digitale økonomien. Såkalte immaterielle eiendeler, det vil si patenter, varemerker og lignende, utgjør en stadig større del av verdiene i selskapene. Slike eiendeler kan enkelt flyttes til lavskatteland, uten at det påvirker produksjonen av varer og tjenester. Dermed kan en vesentlig del av overskuddet fra virksomheten flyttes til lavskattelandet, selv om produksjonen foregår et helt annet sted. Digitale tjenester utgjør en stadig større del av økonomien, og slike tjenester kan produseres et helt annet sted enn der kunden befinner seg. Resultatet er at de store internasjonale selskapene betaler lite skatt.

Det er dypt urettferdig overfor mindre nasjonale bedrifter og andre lojale bidragsytere til spleiselaget.”

Dette er formuleringer og viktige argumenter som er gjenkjennelige i uttalelser fra blant annet Attac og Tax Justice Network (TJN), internasjonalt og i Norge.

Det regjeringsoppnevnte Kapitalfluktutvalget kom i 2009 med sine anbefalinger til regjeringen i NOUen “Skatteparadis og utvikling”. Flere av forslagene fra utvalget er nå ute på høring fra Finansdepartementet, og spesielt gledelig er lovforslaget om land-for-land-rapportering. I 2008 skrev Sigrid Klæboe Jacobsen, daværende medlem i Attac Norges internasjonale utvalg, nå daglig leder i TJN – Norge, om land-for-land-rapportering under tittelen “Noen ganger er det enkelt”:

“Det finnes en enkel og billig vei til åpne og rettferdige markeder. Multinasjonale selskaper kan begynne å rapportere hvor mye de tjener og skatter i hvert enkelt land. Dette prinsippet har fått et navn: land-til-land-rapportering, og er i full fart på vei inn som en del av både lovgivning og samfunnsansvar.”

Mange har jobbet for å få forslag om land-for-land-rapportering på plass, og den mest kreative kampanjen er det Changemaker som har stått for. I 2012 startet de fanklubb for finansminister Sigbjørn Johnsen – eller Siggy, som de kalte han. Som ekte groupies fulgte de Siggy med fanplakater og høy hylefaktor mens de heiet fram hans arbeid for å få på plass åpenhetsloven.

Tax Justice Networks rapport om land-for-land-rapportering, utgitt på norsk i 2008.

Stort fokus på skatteparadis

Tidligere denne måneden var tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, ute med klare uttalelser mot vestlige selskapers skatteunndragelse. Han mener rike land har et ansvar for å gå foran og lage regler som hindrer skatteunndragelse, slik at også fattige land har mulighet til å innføre slike regler. I flere år har skatterettferdsbevegelsen vist til at langt mer kapital forsvinner ut av utviklingsland gjennom ulovlig kapitalflukt enn det som kommer inn gjennom bistand. Dette viste også Annan til i sitt utspill, som kom i forbindelse med fremleggingen av Africa Progress Panels rapport for 2013.

Stoltenbergs fokus på skatteparadis kommer altså sammen med stor internasjonal oppmerksomhet om temaet. Også i EU utredes nå et forslag om land-for-land-rapportering. For de kriserammede europeiske landene er fokus på større skatteinngang viktig, og tiltak mot skatteparadis er derfor helt nødvendig.

Den omfattende gravejournalistikken som organisasjonen ICIJ har gjort over flere år, og som inkluderer 86 journalister fra 46 land, har i stor grad bidratt til å øke fokuset på skatteparadis. International Consortium of Investigative Journalists har fått tilgang til en enorm mengde data om kontoer i skatteparadiset Jomfruøyene, og arbeidet har avslørt mange samfunnstoppers involvering i hemmeligholdssystemet. Funnene har allerede ført til at både politikere og banktopper har måtte gå av.

Den britiske statsministeren har varslet at skatteunndragelse blir av et hovedtemaene på årets G8-toppmøte, som avholdes i Nord-Irland 17.- 18. juni. Etter den siste tidens alvorlige avsløringer og sterke trykk på å ta et oppgjør med skatteparadisene har det ikke manglet på sterke uttalelser om å “clamp down on tax evasion”. Nå gjenstår det å se om ordene fører til handling.

En av flere som er kritiske er forfatter av besteselgeren “Treasure Islands”, Nicholas Shaxson. I sin blogg skriver han at statslederens erklæringer kommer som svar på den enorme internasjonale oppmerksomheten, og at stadig flere får økt kunnskap om skatteparadiser. Han sier videre at politikerne nå har to valg; a) gjøre det rette, eller b) gjøre det gale, men tilsynelatende gjøre det rette. Her er han tydelig på at de har satset på alternativ b.

I en artikkel mandag denne uka referer Financial Times til lignende kritikk fra britiske Action Aid. De ber Storbritannias regjering rydde opp i sine egne nettverk av skatteparadis, som er større enn noen andre lands, før de med troverdighet kan lede arbeidet mot skatteparadis. Action Aid lanserte nettopp sin kampanjeside Tax Heaven. Registrert på Jomfruøyene, naturligvis.

Skatteparadisfrie soner

Siden 2011 har Attac hatt kampanje for skatteparadisfrie soner. Kravene om å få norske kommuner til å kreve at ens leverandører ikke har koblinger til skatteparadis, og at kommunen erklærer seg som skatteparadisfri sone har spredt seg over hele landet. Flere titalls kommuner har tatt debatten, og vedtak om å ta avstand mot skatteparadisenes skadelige konsekvenser og om å endre innkjøpsregelverket er gjort i rundt ti kommuner. Kampanjen, som også er etablert i Sverige, Finland og Frankrike, fortsetter til 2014.

I et møte med finansministeren i desember i fjor kunne vi informere om framgangen i den lokale kampanjen mot skatteparadis, samtidig som vi kunne glede ministeren med verdens dyreste julekalender – Skatteparadisjulekalenderen.

Sommerfest for skatterettferd

For å feire framgangen i arbeidet for skatterettferd inviterer Attac alle skatterettferdsaktivister til sommerfest tirsdag 18. juni. Følg med her for oppdatering om tid og sted.

AVVIS NEDSKJÆRINGSPOLITIKKEN -
VI KREVER REELT DEMOKRATI!

Europa står i dag på kanten av stupet – og skuer ned i avgrunnen. Den dramatiske innstrammingspolitikken driver Europas folk inn i fattigdom, undergraver demokratiet og ødelegger velferdsstaten. Økende forskjeller truer den sosiale samhørigheten. De økologiske krisetegnene forsterkes, mens de hardest rammede landene opplever akutte humanitære kriser. Kvinner og unge er de som rammes hardest.

Det europeiske oligarkiet tar i bruk stadig mer autoritære metoder for å støtte opp om et mislykket nyliberalistisk system – til tross for omfattende protester og motstand. Så vel demokratiet som freden er truet. Diskriminering basert på nasjonalitet, religion, rase, kjønn eller seksuell legning er i vekst, og krisen forsterkes dag for dag. Selve EUs eksistens er nå truet, samtidig som den nåværende politikken bidrar til å splitte folkene i Europa.

Vårt prioriterte mål er å bygge et Europa basert på likhet, solidaritet og reelt demokrati. EUs institusjoner og de europeiske regjeringer tjener i dag finansmarkedenes interesser – uten respekt for folkesuvereniteten – og må derfor bringes under demokratisk kontroll. Fellesskapets interesser må råde, og de økologiske og sosiale behov må komme først. Våre krav om et demokratisk, sosialt, økologisk og feministisk Europa må baseres på disse prinsippene, i solidaritet med folkelige krefter verden over.

I) Stans gjeldsslaveriet!

Dagens statsfinansielle krise er resultat av økonomiske og politiske valg som fortsatt setter agendaen innad i EU og blant europeiske regjeringer. Tiår med regressiv skattepolitikk har bevisst og skandaløst beriket en liten minoritet mens offentlige inntekter har sunket, og penger som skulle vært brukt på offentlige tjenester, har heller gått til å redde mislykkede banker. Innstrammingspolitikken har dramatisk svekket husholdningers og småbedrifters ressurser og gjort tilbakeslaget enda verre. Kommersielle banker har drevet omfattende spekulasjon mot statsobligasjoner, mens offentlige finanser er blitt ødelagt av korrupsjon og tvilsomt samrøre mellom politikere og sterke privatøkonomiske interesser.

I mange land er det særlig den private gjelden, og ikke statsgjelden, som har vokst sterkest. Dette har skjedd etter at så vel finansinstitusjoner som regjeringer har drevet aggressiv markedsføring av lån til husholdningene – for å kompensere for stagnerende lønninger i en situasjon der prisene har steget.

Tiltakene som EUs institusjoner og regjeringene har lansert, er utformet med sikte på at vanlige folk skal betale regninga. Denne gjelden kan imidlertid i stor grad defineres som illegitim, ettersom den ble tatt opp uten hensyn til folkets beste. Det framstår allerede ganske klart at enkelte land aldri vil bli i stand til å tilbakebetale sin gjeld.

Menneskerettigheter må prioriteres foran gjeldsbetjening og menneskelige behov må komme før hensynet til profitt. Vi krever derfor umiddelbare tiltak over hele Europa for å frigjøre folk fra finansmarkedenes gjeldsslaveri og den dramatiske innstrammingspolitikken. Finans-, skatte- og pengepolitikken må endres slik at gjeldsfellen kan uskadeliggjøres.

Våre felles og umiddelbare krav:

1. Troikaens diktater, som påtvinges gjeldstyngede stater, må stanses. Betydelig deler av den offentlige gjelden må slettes, og dette må skje på en måte som ikke går ut over små obligasjonseiere, sparere og pensjonister. Banker og finansinstitusjoner må ta sin del av regninga. Størrelsen på den aktuelle gjeldssletten må avgjøres på demokratisk vis. I denne forbindelse kan sivilsamfunnets uavhengige gjeldsrevisjon være et nyttig verktøy (citizen debt audits).
2. All nedbetaling av gjeld må stanses inntil det er etablert et sosialt sikkerhetsnett mot fattigdom og arbeidsløshet. Økonomisk utvikling og rettferdig omstilling til en miljø- og klimavennlig økonomi må også gis forrang. Endelig må offentlige velferdstjenester, sosiale og økonomiske rettigheter ivaretas før videre gjeld kan nedbetales.
3. Den rikeste delen av befolkningen må avkreves en engangs ekstra formuesskatt.
4. Den europeiske sentralbanken, og andre offentlige europeiske bankinstitusjoner, må få som oppgave å gi lavrente lån direkte til stater. Slike lavrentelån må være under demokratisk kontroll og tilbys uten de velkjente betingelsene som til nå har fulgt med de nyliberale reformprogrammene.

II) For et økologisk og sosialt Europa: Stans innstrammingspolitikken!

I hele Europa, spesielt i sør og øst, er det blitt pålagt brutale innstrammingstiltak angivelig av hensyn til gjeldsnedbetaling. Befolkningene er påført byrder de ikke kan bære, og offentlige utgifter er kuttet dramatisk innenfor viktige velferdsområder. Investeringer i forskning og industri er svekket, selv om slike investeringer er avgjørende for å kunne bidra til nødvendig sosial og økologisk omstilling.

Disse innstrammingstiltakene, som tvinges gjennom av EU og europeiske regjeringer, skaper en nedadgående spiral, undergraver realøkonomien og bidrar til å øke underskuddene, gjelden, arbeidsledigheten og fattigdommen, samtidig som de intensiverer den økologiske krisa og bidrar til økte miljøødeleggelser. Dette skjer samtidig som en liten elite i samfunnet fortsetter å berike seg selv.

I dag kontrollerer de 10% rikeste mer enn halvparten av Europas formuer. Dagens politikk er bevisst innrettet med sikte på å opprettholde så vel disse forskjellene som den nyliberale modellen som ødelegger vårt livsgrunnlag og undergraver demokratiske og sosiale rettigheter.

Vi krever en fullstendig politisk snuoperasjon i retning av en annen samfunnsmodell som sikrer sosial rettferdighet, likeverd, rettferdig fordeling, økologisk bærekraft og beskyttelse av fellesskapets interesser.

Våre felles og umiddelbare krav:

1. Stopp innstrammingspolitikken nå: Dagens politikk leder Europa dypere og dypere inn i resesjon. De traktater og lovverk som bygger opp under denne politikken, må kanselleres og avvises, slik som for eksempel Fiskalpakten, Six-packen, Two-packen og Konkurranseevnepakten, som det for tida forhandles om. Ubalansene i den nåværende handelspolitikken i Den Monetære Unionen må reduseres ved at politikken i overskuddslandene justeres, ikke ved at man påtvinger underskuddsland ytterligere nedskjæringer. Finanspolitikken må styres demokratisk.
2. Skattesystemet må gjøres rettferdig gjennom en progressiv og permanent skattlegging av inntekter, formue og selskapenes profitter – og med minimumsnivåer felles for alle land i Europa. De økninger vi har opplevd av indirekte skatter på forbruk (moms), som er gjennomført som et ledd i innstrammingspolitikken, må reverseres, og moms på basisvarer bør reduseres drastisk. Skatteparadis må kriminaliseres og tiltak mot svindel og skatteunndragelse må styrkes.
3. Det må utvikles offentlige investeringsprogrammer under samfunnsmessig kontroll som fremmer sosial og økologisk omstilling i hele Europa. Denne omstillingen må baseres på en industri- og landbrukspolitikk som tar den økologiske krisen og behovet for å skape millioner av trygge og gode arbeidsplasser på alvor. Omstillingen må ha grunnlag i miljømessig bærekraftig og samfunnsnyttig virksomhet i samsvar med fellesskapets interesse. Økte investeringer i utdanning, fornybar energi, kollektivtransport og matsuverenitet må være blant prioriteringene. Dette vil samtidig kreve nedskjæringer i militærutgifter og andre samfunns- og miljømessig skadelige utgifter. Så vel EUs som medlemslandenes budsjetter må også reorienteres i denne retningen.
4. Våre fellesskapsløsninger og allmenninger må styrkes og videreutvikles. Offentlige tjenester som helse, forskning, utdanning, barnehager, kollektivtransport, energi, vannforsyning, informasjon og kultur, sosial boligpolitikk, tilgangen til lån og så videre, må styrkes og utvides. All privatisering av slike tjenester må stanses til fordel for offentlig eller kooperativt eierskap under demokratisk kontroll.

III) Rettigheter for alle: Nei til fattigdom og utrygghet!

Nedskjæringspolitikken undergraver økonomiske og sosiale rettigheter og ødelegger det sosiale sikkerhetsnettet. Nedskjæringene fører til redusert levestandard og i mange land til akutt humanitær nød. Konsekvensene er massearbeidsløshet og en dramatisk svekking av arbeids- og levevilkårene. Dette fører i sin tur til en fullstendig uakseptabel fattigdomsutvikling: I dag er fattigdom en del av hverdagen til hele 120 millioner mennesker i EU.

I dagens krisesituasjon blir disse utviklingstrekkene ytterligere forsterket. Fagbevegelsen og faglige rettigheter er satt under angrep, inkludert retten til organisering og kollektive forhandlinger. Hensynet til konkurranseevnen gjøres til overordnet prinsipp og brukes som middel til å splitte folk, øke profittene, redusere lønnskostnadene, og gjør så vel natur som menneskelig aktivitet kun til varer på et marked. Frihandelsavtaler brukes til å fremme sosial dumping, samt til å undergrave miljøet og den offentlige økonomien.

Folk som allerede lever under utrygge forhold, som mange arbeidere, arbeidsledige, funksjonshemmede og pensjonister, rammes hardest av denne politikken. Kvinner, ungdom og innvandrere er mest utsatt. Kvinner rammes særlig hardt – gjennom angrepene på faglige rettigheter, i tillegg til at de også er de første til å måtte kompensere for forringelsen av offentlige velferdstjenester gjennom økt ulønnet omsorgsarbeid. Innvandreres grunnleggende rettigheter krenkes. En hel generasjon europeisk ungdom utsettes for sosial nedrustning og en massearbeidsløshet uten sidestykke i historien.

Vi krever at alle skal sikres reelle demokratiske, økonomiske, miljømessige og sosiale rettigheter.

Våre felles og umiddelbare krav:

1. Retten til kollektive forhandlinger og til å benytte kollektive aksjoner må gjenopprettes. Faglige rettigheter og tariffavtaler må forsvares og gjenopprettes der de har blitt beskåret gjennom nedskjæringspolitikken. Bedriftsdemokratiet må garanteres som en grunnleggende faglig rettighet. ILO-standarder og Det europeiske sosiale charter må sikres for alle arbeidstakere, inkludert innvandrere. Det må settes en stopper for utrygge og midlertidige ansettelser.
2. Sosial dumping i Europa og ellers i verden må stanses. Det må etableres en felles plattform av kollektive rettigheter i Europa, som sikrer et høyt nivå på de sosiale og økonomiske rettighetene, inkludert de som er oppnådd gjennom internasjonale avtaler.
3. Lønningene må økes, og det må etableres fullverdige minstelønnsordninger for den enkelte arbeidstaker ved lov eller bindende tariffavtaler – samt en minsteinntekt som er tilstrekkelig for å kunne føre et verdig liv. Arbeidstiden må forkortes med full lønnskompensasjon, samtidig som det må sikres en rettferdig fordeling av det ulønnete omsorgsarbeidet. Retten til arbeid og anstendige arbeidsvilkår må sikres for alle. De store og voksende lønnsforskjellene innenfor et og samme selskap må reduseres drastisk.
4. Alle menneskers rett til anstendige boforhold må beskyttes, inkludert gjeldstyngde husholdninger. Forebyggende og kvalitetsmessig gode helsetjenester må sikres for alle.
5. Kvinner og menn må ha lik rett til lønn, pensjoner og karriereutvikling. Diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, nasjonalitet eller seksuell legning må forbys i arbeidslivet. Vold mot kvinner må bekjempes.
6. Innvandreres og asylsøkeres rettigheter og deres sosiale og politiske stilling må styrkes, mens kriminalisering av innvandrere og flyktninger må bekjempes. Interneringsleire må lukkes og EUs felles organisasjon for grensekontroll (FRONTEX Agency) må avslutte sine grenseoperasjoner og avvikles.

IV) For en demokratisk økonomi: Bankene skal tjene fellesskapets interesser!

Kollapsen i det private banksystemet i 2008 var ikke et uhell, men en direkte konsekvens av finanssektorens ensretta fokus på å tilfredsstille aksjonærers og spekulantenes behov fremfor å beskytte og fremme fellesskapets interesser. I de siste tiårene har regjeringene både autorisert og oppmuntret dette systemet ved å innfri ethvert ønske fra finansnæringen. Mange offentlige eide eller kooperativt drevne kredittinstitusjoner, som hadde mål å finansiere gode regionale tiltak, har blitt privatisert. I mellomtiden har fraværet av reguleringer gjort det mulig for kriminelle organisasjoner over hele verden å hvitvaske penger og fritt investere sine enorme fortjenester.

Regjeringene reagerte på krisen ved å pumpe inn hundrevis av milliarder Euro i redningspakker til bankene – på skattebetalernes bekostning. Ettersom redningspakkene ble gitt uten krav og betingelser, har de ytterligere bidratt til å styrke bankenes maktposisjon.

For at banksektoren og finansnæringen framover skal kunne bidra til å tjene fellesskapets interesser og hensynet til samfunn og miljø, må finansinstitusjonenes makt svekkes gjennom streng regulering, samt at bankene underlegges offentlig og demokratisk kontroll.

Våre felles og umiddelbare krav:

1. Det må foretas en full gjennomgang av de omfattende garantier som er gitt til finansinstitusjonene, og banker som svikter må underlegges offentlig styring for å beskytte samfunnet mot konsekvensene. I banker som har spilt fallitt må så vel aksjonærene som kreditorene ta sin del av tapene. Banker som har blitt reddet av det offentlige, må sosialiseres.
2. Banker og andre finansinstitusjoner må underlegges streng og effektiv regulering. Spare- og investeringsbanker må skilles fullstendig. Skatteparadiser og transaksjoner som foregår utenfor bankenes regnskaper (såkalt off-balance-sheet aktiviteter) må forbys. Det samme gjelder bankers hemmelighets-kremmeri. Finanstransaksjoner må skattlegges og kapitalkontroll må gjeninnføres. Banker som angivelig er “for store til å gå konkurs” (too-big-to-fail) må deles opp i mindre enheter.
3. Banker og finansinstitusjoner må underlegges demokratisk samfunnsmessig styring. Lån må rettes inn mot aktiviteter som bidrar til å skape sysselsetting, samt en bedre sosial og miljømessig utvikling. Offentlige og kooperativt eide kredittinstitusjoner må oppmuntres og prioriteres.

STÅ OPP FOR DEMOKRATIET!
Den pågående utviklingen i Europa representerer en regelrett undergraving av demokratiet. Ikke bare er den demokratiske debatten brakt til taushet, men den brutale nedskjæringspolitikken bidrar også til økende undertrykkelse av sosiale bevegelser samt til å øke motsetningene mellom mennesker og mellom land. Det forutsigbare resultatet av en slik politikk er fremveksten av rasistiske, høyreorienterte og fascistiske bevegelser som i stor grad retter seg mot innvandrere, fattige, minoriteter, utlendinger, og/eller andre europeiske folkeslag. Den beste måten å bekjempe disse bevegelsene på er ved å få slutt på den dramatiske nedskjæringspolitikken.

Alternativer finnes: Vår oppgave er å endre styrkeforholdene tilstrekkelig til å muliggjøre disse alternativene og bygge ekte politisk, sosialt og økonomisk demokrati i Europa.

Fordi vi nekter å bli styrt av et selvutnevnt Europeisk oligarki;
Fordi vi tar avstand fra rovdriften på mennesker og natur i Europa og resten av verden;
Fordi vi avviser EUs medvirkning til konflikt og militarisering;
Fordi vi ønsker en slutt på utbytting og undertrykking av kvinner
og et brudd med det patriarkalske systemet;
Fordi vi vil ha ekte demokrati, reell medvirkning og folkelig suverenitet;
Fordi vi ønsker et samfunn som setter miljømessige og sosiale behov først;
Bygger vi en forent bevegelse for et demokratisk, sosialt, økologisk og feministisk Europa!
Vi støtter og styrker hverandres kamper;
Vi forplikter oss til å forene kreftene og kjempe sammen for å virkeliggjøre våre felles krav
gjennom aksjoner på nasjonalt og europeisk nivå.

Alter Summit-toppmøtet i Aten 7. og 8. juni 2013 er et viktig skritt i denne retningen.
Kalender og informasjon: www.altersummit.eu
Kontakt: info@altersummit.eu

Last ned manifestet som PDF her

Her kan du se hvem som er med

Det er ikke bare i utviklingsland transnasjonale selskaper henter ut store verdier uten at lokalsamfunn sitter igjen med verdiskaping. Tirsdag 16. april inviterte Handelskampanjen og Attac til seminar hvor vi høstet erfaringer fra Finnmark.

Regjeringen la nylig frem en omdiskutert Mineralstrategi og forhandler bilaterale avtaler som gir gruveselskapene rett til å overkjøre lokal motstand i internasjonale tvistedomstoler. Kommunestyret i Kautokeino har ved to anledninger sagt nei til konsekvensutredning av gullutvinning i reinbeiteområdet Bidjovagge. I Sør-Varanger står striden om få gruveselskapet til å betale rettmessig skatt, og hindre giftdumping i fjorden.

Internasjonale avtaler skal sikre investors rettigheter, men hva med lokalsamfunn? I Finnmark henter internasjonale gruveselskaper ut milliarder av kroner hvert år, konsekvensen for lokalsamfunnet er miljøødeleggelse og tap av de kloke hodene. På seminaret delte ordfører Cecilie Hansen i Sør-Varanger kommune skremmende erfaringer. I tillegg innledet Bernt Nilsen om miljøkonsekvensene, advokat Caroline Lund om lokalsamunnets rettigheter og Handelskampanjens leder Heidi Lundeberg om konsekvensene av bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler (BITs).

Se filmen av hele seminaret:

Det er tydelig at dette er tema som har vært lite på dagsorden i Norge, og flere stortingspolitikere var tilstede. Både Alf Egil Holmelid (SV) og Irene Lange Nordahl (Sp) fra Næringskomiteen var til stede, i tillegg til Snorre Valen (SV) fra Utenrikskomiteen og Erling Sande (Sp) fra Energi- og miljøkomiteen som kommenterte funnene. Ordføreren i Karasjok kommune, Anne-Torill Eriksen Balto var tilstede i salen og kom i debatten med en kommetar fra urfolksperspektivet.

Fra 1990-tallet og fram til i dag har tusenvis av bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler, BITs, blitt forhandlet fram. En BIT er en avtale mellom to stater som skal sikre de juridiske betingelsene for private investeringer landene i mellom. I avtalene er ‘investeringer’ løslig definert slik at det dekker så mye av investorens aktiviteter og eiendeler som mulig. Alle aktiviteter fra vertsstatens side som kan forstyrre investeringen defineres svært bredt som ‘ekspropriasjon’. Herunder ‘indirekte ekspropriasjon’, som har vist seg å også innebære statlig regulering og lovverk.

I BITs, som i frihandelsavtaler, legges en stadig økende markedsliberalisering til grunn. Selskaper sikres nasjonal likebehandling. Slik blir det vanskelig for et land å bygge opp eller beskytte egen industri. Nasjonalt politisk handlingsrom settes til side for å gi utenlandsinvesteringer sterk beskyttelse. BITs går på bekostning av demokratiet, både her hjemme og ute.

Gjennom Verdens Handelsorganisasjon har de rike landene og deres selskaper i flere år forsøkt å få på plass investeringsbeskyttelse gjennom de såkalte Singapore-temaene. De fattigste landene så at disse avtalene ville gavne de rike landenes selskaper mer enn egen utviklingsagenda og egen befolkning. Gjennom å stå sammen mot disse avtalene strandet forhandlingene. Da det ble klart at det ikke går å få gjennomslag for investeringsagendaen multilateralt jobbes det nå med å få avtalene gjennom bilateralt, land for land.

En viktig del av BITs er investor-stat-prinsippet som gir investorene rett til å saksøke stater som bryter med bestemmelsene i avtalene. Verdensbankens tvisteløsningsdomstol, ICSID, er en av domstolene som brukes når stater skal saksøkes, og domstolen har hatt et økende antall slike saker de siste årene. Disse domstolene har fått kritikk for manglende åpenhet, og for mulig interessekonflikt hos de fullmektige da de også ofte opptrer som juridiske rådgivere for partene i disse sakene. ICSID har fått kritikk for å legge større vekt på investorbeskyttelse framfor andre hensyn.

Nå ser vi et økende antall saker mot stater fra selskaper og investeringsfond som har tapt penger etter finanskrisa. Kypriotiske og slovakiske investorer som tapte penger på restruktureringen av gresk statsgjeld i 2012 har stevnet landet inn for ICSID for å få pengene sine tilbake. Og greske investorer har gjort det samme mot Kypros etter deres gjeldskrise tidligere i år. De eneste som tjener på dette er selskapene. Landene, og landenes befolkning, sitter potensielt igjen med nok en millionregning etter fondenes uansvarlige utlån

Alternativet til udemokratiske investeringsbeskyttelsesavtaler er avtaler som gir land politisk handlingsrom til å bestemme over egen politikk og egen utviklingsagenda. Avtalene må også inneholde plikter for investorene, ikke en ensidig beskyttelse av private investeringer. Forhandlinger bak lukkede dører må erstattes med åpenhet.

Attac og et tredvetalls andre organisasjoner gått sammen om kampanjen BIT-fritt! Målet vårt er et BIT-fritt samfunn, hvor demokratiet skal overordnes storselskapenes krav om beskyttelse. Blant våre krav er at Norges 14 eksisterende BITs må aktivt sies opp, og at det ikke skal forhandles nye. Videre må investeringkapitlene ut av frihandelsavtalene. Norge må sørge for, som det står i Soria Moria, at fattige land sikres det samme politiske handlingsrommet Norge selv brukte for å bygge vårt velferdssamfunn. Derfor krever vi et BIT-fritt samfunn!

(Kronikken ble publisert i Ny Tid 16. mai 2013)

I år blir den nordisk sommersamling under sommerleiren til den svenske kampanjen Global Rättvisa Nu.

Sommeren nærmer seg igjen og som en fortsettelse av forrige års sommerforum blir det også i år en sommersamling for Attac’ere i Norden. Organisasjoner i den svenske Global Rättvisa Nu-kampanjen (Jordens Vänner, Latinamerikagrupperna, Klimataktion og  noen til) arrangerer en sommerleir på Lindsbergs kursgård 25. – 30. juni 2013. De to første dagene (tirsdag/onsdag) av leiren vil det bli egne møter og aktiviteter for de ulike organisasjonene.

Nær leiren vil Sverige største musikkfestival Peace & Love i Borlänge som starter torsdagen, og om fredagen vil hele leiren dra sammen til festivalen.

Det vil bli felles reise fra Norge, se mer informasjon på arrangementssiden.