AVVIS NEDSKJÆRINGSPOLITIKKEN -
VI KREVER REELT DEMOKRATI!

Europa står i dag på kanten av stupet – og skuer ned i avgrunnen. Den dramatiske innstrammingspolitikken driver Europas folk inn i fattigdom, undergraver demokratiet og ødelegger velferdsstaten. Økende forskjeller truer den sosiale samhørigheten. De økologiske krisetegnene forsterkes, mens de hardest rammede landene opplever akutte humanitære kriser. Kvinner og unge er de som rammes hardest.

Det europeiske oligarkiet tar i bruk stadig mer autoritære metoder for å støtte opp om et mislykket nyliberalistisk system – til tross for omfattende protester og motstand. Så vel demokratiet som freden er truet. Diskriminering basert på nasjonalitet, religion, rase, kjønn eller seksuell legning er i vekst, og krisen forsterkes dag for dag. Selve EUs eksistens er nå truet, samtidig som den nåværende politikken bidrar til å splitte folkene i Europa.

Vårt prioriterte mål er å bygge et Europa basert på likhet, solidaritet og reelt demokrati. EUs institusjoner og de europeiske regjeringer tjener i dag finansmarkedenes interesser – uten respekt for folkesuvereniteten – og må derfor bringes under demokratisk kontroll. Fellesskapets interesser må råde, og de økologiske og sosiale behov må komme først. Våre krav om et demokratisk, sosialt, økologisk og feministisk Europa må baseres på disse prinsippene, i solidaritet med folkelige krefter verden over.

I) Stans gjeldsslaveriet!

Dagens statsfinansielle krise er resultat av økonomiske og politiske valg som fortsatt setter agendaen innad i EU og blant europeiske regjeringer. Tiår med regressiv skattepolitikk har bevisst og skandaløst beriket en liten minoritet mens offentlige inntekter har sunket, og penger som skulle vært brukt på offentlige tjenester, har heller gått til å redde mislykkede banker. Innstrammingspolitikken har dramatisk svekket husholdningers og småbedrifters ressurser og gjort tilbakeslaget enda verre. Kommersielle banker har drevet omfattende spekulasjon mot statsobligasjoner, mens offentlige finanser er blitt ødelagt av korrupsjon og tvilsomt samrøre mellom politikere og sterke privatøkonomiske interesser.

I mange land er det særlig den private gjelden, og ikke statsgjelden, som har vokst sterkest. Dette har skjedd etter at så vel finansinstitusjoner som regjeringer har drevet aggressiv markedsføring av lån til husholdningene – for å kompensere for stagnerende lønninger i en situasjon der prisene har steget.

Tiltakene som EUs institusjoner og regjeringene har lansert, er utformet med sikte på at vanlige folk skal betale regninga. Denne gjelden kan imidlertid i stor grad defineres som illegitim, ettersom den ble tatt opp uten hensyn til folkets beste. Det framstår allerede ganske klart at enkelte land aldri vil bli i stand til å tilbakebetale sin gjeld.

Menneskerettigheter må prioriteres foran gjeldsbetjening og menneskelige behov må komme før hensynet til profitt. Vi krever derfor umiddelbare tiltak over hele Europa for å frigjøre folk fra finansmarkedenes gjeldsslaveri og den dramatiske innstrammingspolitikken. Finans-, skatte- og pengepolitikken må endres slik at gjeldsfellen kan uskadeliggjøres.

Våre felles og umiddelbare krav:

1. Troikaens diktater, som påtvinges gjeldstyngede stater, må stanses. Betydelig deler av den offentlige gjelden må slettes, og dette må skje på en måte som ikke går ut over små obligasjonseiere, sparere og pensjonister. Banker og finansinstitusjoner må ta sin del av regninga. Størrelsen på den aktuelle gjeldssletten må avgjøres på demokratisk vis. I denne forbindelse kan sivilsamfunnets uavhengige gjeldsrevisjon være et nyttig verktøy (citizen debt audits).
2. All nedbetaling av gjeld må stanses inntil det er etablert et sosialt sikkerhetsnett mot fattigdom og arbeidsløshet. Økonomisk utvikling og rettferdig omstilling til en miljø- og klimavennlig økonomi må også gis forrang. Endelig må offentlige velferdstjenester, sosiale og økonomiske rettigheter ivaretas før videre gjeld kan nedbetales.
3. Den rikeste delen av befolkningen må avkreves en engangs ekstra formuesskatt.
4. Den europeiske sentralbanken, og andre offentlige europeiske bankinstitusjoner, må få som oppgave å gi lavrente lån direkte til stater. Slike lavrentelån må være under demokratisk kontroll og tilbys uten de velkjente betingelsene som til nå har fulgt med de nyliberale reformprogrammene.

II) For et økologisk og sosialt Europa: Stans innstrammingspolitikken!

I hele Europa, spesielt i sør og øst, er det blitt pålagt brutale innstrammingstiltak angivelig av hensyn til gjeldsnedbetaling. Befolkningene er påført byrder de ikke kan bære, og offentlige utgifter er kuttet dramatisk innenfor viktige velferdsområder. Investeringer i forskning og industri er svekket, selv om slike investeringer er avgjørende for å kunne bidra til nødvendig sosial og økologisk omstilling.

Disse innstrammingstiltakene, som tvinges gjennom av EU og europeiske regjeringer, skaper en nedadgående spiral, undergraver realøkonomien og bidrar til å øke underskuddene, gjelden, arbeidsledigheten og fattigdommen, samtidig som de intensiverer den økologiske krisa og bidrar til økte miljøødeleggelser. Dette skjer samtidig som en liten elite i samfunnet fortsetter å berike seg selv.

I dag kontrollerer de 10% rikeste mer enn halvparten av Europas formuer. Dagens politikk er bevisst innrettet med sikte på å opprettholde så vel disse forskjellene som den nyliberale modellen som ødelegger vårt livsgrunnlag og undergraver demokratiske og sosiale rettigheter.

Vi krever en fullstendig politisk snuoperasjon i retning av en annen samfunnsmodell som sikrer sosial rettferdighet, likeverd, rettferdig fordeling, økologisk bærekraft og beskyttelse av fellesskapets interesser.

Våre felles og umiddelbare krav:

1. Stopp innstrammingspolitikken nå: Dagens politikk leder Europa dypere og dypere inn i resesjon. De traktater og lovverk som bygger opp under denne politikken, må kanselleres og avvises, slik som for eksempel Fiskalpakten, Six-packen, Two-packen og Konkurranseevnepakten, som det for tida forhandles om. Ubalansene i den nåværende handelspolitikken i Den Monetære Unionen må reduseres ved at politikken i overskuddslandene justeres, ikke ved at man påtvinger underskuddsland ytterligere nedskjæringer. Finanspolitikken må styres demokratisk.
2. Skattesystemet må gjøres rettferdig gjennom en progressiv og permanent skattlegging av inntekter, formue og selskapenes profitter – og med minimumsnivåer felles for alle land i Europa. De økninger vi har opplevd av indirekte skatter på forbruk (moms), som er gjennomført som et ledd i innstrammingspolitikken, må reverseres, og moms på basisvarer bør reduseres drastisk. Skatteparadis må kriminaliseres og tiltak mot svindel og skatteunndragelse må styrkes.
3. Det må utvikles offentlige investeringsprogrammer under samfunnsmessig kontroll som fremmer sosial og økologisk omstilling i hele Europa. Denne omstillingen må baseres på en industri- og landbrukspolitikk som tar den økologiske krisen og behovet for å skape millioner av trygge og gode arbeidsplasser på alvor. Omstillingen må ha grunnlag i miljømessig bærekraftig og samfunnsnyttig virksomhet i samsvar med fellesskapets interesse. Økte investeringer i utdanning, fornybar energi, kollektivtransport og matsuverenitet må være blant prioriteringene. Dette vil samtidig kreve nedskjæringer i militærutgifter og andre samfunns- og miljømessig skadelige utgifter. Så vel EUs som medlemslandenes budsjetter må også reorienteres i denne retningen.
4. Våre fellesskapsløsninger og allmenninger må styrkes og videreutvikles. Offentlige tjenester som helse, forskning, utdanning, barnehager, kollektivtransport, energi, vannforsyning, informasjon og kultur, sosial boligpolitikk, tilgangen til lån og så videre, må styrkes og utvides. All privatisering av slike tjenester må stanses til fordel for offentlig eller kooperativt eierskap under demokratisk kontroll.

III) Rettigheter for alle: Nei til fattigdom og utrygghet!

Nedskjæringspolitikken undergraver økonomiske og sosiale rettigheter og ødelegger det sosiale sikkerhetsnettet. Nedskjæringene fører til redusert levestandard og i mange land til akutt humanitær nød. Konsekvensene er massearbeidsløshet og en dramatisk svekking av arbeids- og levevilkårene. Dette fører i sin tur til en fullstendig uakseptabel fattigdomsutvikling: I dag er fattigdom en del av hverdagen til hele 120 millioner mennesker i EU.

I dagens krisesituasjon blir disse utviklingstrekkene ytterligere forsterket. Fagbevegelsen og faglige rettigheter er satt under angrep, inkludert retten til organisering og kollektive forhandlinger. Hensynet til konkurranseevnen gjøres til overordnet prinsipp og brukes som middel til å splitte folk, øke profittene, redusere lønnskostnadene, og gjør så vel natur som menneskelig aktivitet kun til varer på et marked. Frihandelsavtaler brukes til å fremme sosial dumping, samt til å undergrave miljøet og den offentlige økonomien.

Folk som allerede lever under utrygge forhold, som mange arbeidere, arbeidsledige, funksjonshemmede og pensjonister, rammes hardest av denne politikken. Kvinner, ungdom og innvandrere er mest utsatt. Kvinner rammes særlig hardt – gjennom angrepene på faglige rettigheter, i tillegg til at de også er de første til å måtte kompensere for forringelsen av offentlige velferdstjenester gjennom økt ulønnet omsorgsarbeid. Innvandreres grunnleggende rettigheter krenkes. En hel generasjon europeisk ungdom utsettes for sosial nedrustning og en massearbeidsløshet uten sidestykke i historien.

Vi krever at alle skal sikres reelle demokratiske, økonomiske, miljømessige og sosiale rettigheter.

Våre felles og umiddelbare krav:

1. Retten til kollektive forhandlinger og til å benytte kollektive aksjoner må gjenopprettes. Faglige rettigheter og tariffavtaler må forsvares og gjenopprettes der de har blitt beskåret gjennom nedskjæringspolitikken. Bedriftsdemokratiet må garanteres som en grunnleggende faglig rettighet. ILO-standarder og Det europeiske sosiale charter må sikres for alle arbeidstakere, inkludert innvandrere. Det må settes en stopper for utrygge og midlertidige ansettelser.
2. Sosial dumping i Europa og ellers i verden må stanses. Det må etableres en felles plattform av kollektive rettigheter i Europa, som sikrer et høyt nivå på de sosiale og økonomiske rettighetene, inkludert de som er oppnådd gjennom internasjonale avtaler.
3. Lønningene må økes, og det må etableres fullverdige minstelønnsordninger for den enkelte arbeidstaker ved lov eller bindende tariffavtaler – samt en minsteinntekt som er tilstrekkelig for å kunne føre et verdig liv. Arbeidstiden må forkortes med full lønnskompensasjon, samtidig som det må sikres en rettferdig fordeling av det ulønnete omsorgsarbeidet. Retten til arbeid og anstendige arbeidsvilkår må sikres for alle. De store og voksende lønnsforskjellene innenfor et og samme selskap må reduseres drastisk.
4. Alle menneskers rett til anstendige boforhold må beskyttes, inkludert gjeldstyngde husholdninger. Forebyggende og kvalitetsmessig gode helsetjenester må sikres for alle.
5. Kvinner og menn må ha lik rett til lønn, pensjoner og karriereutvikling. Diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, nasjonalitet eller seksuell legning må forbys i arbeidslivet. Vold mot kvinner må bekjempes.
6. Innvandreres og asylsøkeres rettigheter og deres sosiale og politiske stilling må styrkes, mens kriminalisering av innvandrere og flyktninger må bekjempes. Interneringsleire må lukkes og EUs felles organisasjon for grensekontroll (FRONTEX Agency) må avslutte sine grenseoperasjoner og avvikles.

IV) For en demokratisk økonomi: Bankene skal tjene fellesskapets interesser!

Kollapsen i det private banksystemet i 2008 var ikke et uhell, men en direkte konsekvens av finanssektorens ensretta fokus på å tilfredsstille aksjonærers og spekulantenes behov fremfor å beskytte og fremme fellesskapets interesser. I de siste tiårene har regjeringene både autorisert og oppmuntret dette systemet ved å innfri ethvert ønske fra finansnæringen. Mange offentlige eide eller kooperativt drevne kredittinstitusjoner, som hadde mål å finansiere gode regionale tiltak, har blitt privatisert. I mellomtiden har fraværet av reguleringer gjort det mulig for kriminelle organisasjoner over hele verden å hvitvaske penger og fritt investere sine enorme fortjenester.

Regjeringene reagerte på krisen ved å pumpe inn hundrevis av milliarder Euro i redningspakker til bankene – på skattebetalernes bekostning. Ettersom redningspakkene ble gitt uten krav og betingelser, har de ytterligere bidratt til å styrke bankenes maktposisjon.

For at banksektoren og finansnæringen framover skal kunne bidra til å tjene fellesskapets interesser og hensynet til samfunn og miljø, må finansinstitusjonenes makt svekkes gjennom streng regulering, samt at bankene underlegges offentlig og demokratisk kontroll.

Våre felles og umiddelbare krav:

1. Det må foretas en full gjennomgang av de omfattende garantier som er gitt til finansinstitusjonene, og banker som svikter må underlegges offentlig styring for å beskytte samfunnet mot konsekvensene. I banker som har spilt fallitt må så vel aksjonærene som kreditorene ta sin del av tapene. Banker som har blitt reddet av det offentlige, må sosialiseres.
2. Banker og andre finansinstitusjoner må underlegges streng og effektiv regulering. Spare- og investeringsbanker må skilles fullstendig. Skatteparadiser og transaksjoner som foregår utenfor bankenes regnskaper (såkalt off-balance-sheet aktiviteter) må forbys. Det samme gjelder bankers hemmelighets-kremmeri. Finanstransaksjoner må skattlegges og kapitalkontroll må gjeninnføres. Banker som angivelig er “for store til å gå konkurs” (too-big-to-fail) må deles opp i mindre enheter.
3. Banker og finansinstitusjoner må underlegges demokratisk samfunnsmessig styring. Lån må rettes inn mot aktiviteter som bidrar til å skape sysselsetting, samt en bedre sosial og miljømessig utvikling. Offentlige og kooperativt eide kredittinstitusjoner må oppmuntres og prioriteres.

STÅ OPP FOR DEMOKRATIET!
Den pågående utviklingen i Europa representerer en regelrett undergraving av demokratiet. Ikke bare er den demokratiske debatten brakt til taushet, men den brutale nedskjæringspolitikken bidrar også til økende undertrykkelse av sosiale bevegelser samt til å øke motsetningene mellom mennesker og mellom land. Det forutsigbare resultatet av en slik politikk er fremveksten av rasistiske, høyreorienterte og fascistiske bevegelser som i stor grad retter seg mot innvandrere, fattige, minoriteter, utlendinger, og/eller andre europeiske folkeslag. Den beste måten å bekjempe disse bevegelsene på er ved å få slutt på den dramatiske nedskjæringspolitikken.

Alternativer finnes: Vår oppgave er å endre styrkeforholdene tilstrekkelig til å muliggjøre disse alternativene og bygge ekte politisk, sosialt og økonomisk demokrati i Europa.

Fordi vi nekter å bli styrt av et selvutnevnt Europeisk oligarki;
Fordi vi tar avstand fra rovdriften på mennesker og natur i Europa og resten av verden;
Fordi vi avviser EUs medvirkning til konflikt og militarisering;
Fordi vi ønsker en slutt på utbytting og undertrykking av kvinner
og et brudd med det patriarkalske systemet;
Fordi vi vil ha ekte demokrati, reell medvirkning og folkelig suverenitet;
Fordi vi ønsker et samfunn som setter miljømessige og sosiale behov først;
Bygger vi en forent bevegelse for et demokratisk, sosialt, økologisk og feministisk Europa!
Vi støtter og styrker hverandres kamper;
Vi forplikter oss til å forene kreftene og kjempe sammen for å virkeliggjøre våre felles krav
gjennom aksjoner på nasjonalt og europeisk nivå.

Alter Summit-toppmøtet i Aten 7. og 8. juni 2013 er et viktig skritt i denne retningen.
Kalender og informasjon: www.altersummit.eu
Kontakt: info@altersummit.eu

Last ned manifestet som PDF her

Her kan du se hvem som er med

Det er ikke bare i utviklingsland transnasjonale selskaper henter ut store verdier uten at lokalsamfunn sitter igjen med verdiskaping. Tirsdag 16. april inviterte Handelskampanjen og Attac til seminar hvor vi høstet erfaringer fra Finnmark.

Regjeringen la nylig frem en omdiskutert Mineralstrategi og forhandler bilaterale avtaler som gir gruveselskapene rett til å overkjøre lokal motstand i internasjonale tvistedomstoler. Kommunestyret i Kautokeino har ved to anledninger sagt nei til konsekvensutredning av gullutvinning i reinbeiteområdet Bidjovagge. I Sør-Varanger står striden om få gruveselskapet til å betale rettmessig skatt, og hindre giftdumping i fjorden.

Internasjonale avtaler skal sikre investors rettigheter, men hva med lokalsamfunn? I Finnmark henter internasjonale gruveselskaper ut milliarder av kroner hvert år, konsekvensen for lokalsamfunnet er miljøødeleggelse og tap av de kloke hodene. På seminaret delte ordfører Cecilie Hansen i Sør-Varanger kommune skremmende erfaringer. I tillegg innledet Bernt Nilsen om miljøkonsekvensene, advokat Caroline Lund om lokalsamunnets rettigheter og Handelskampanjens leder Heidi Lundeberg om konsekvensene av bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler (BITs).

Se video fra seminaret på YouTube.

Det er tydelig at dette er tema som har vært lite på dagsorden i Norge, og flere stortingspolitikere var tilstede. Både Alf Egil Holmelid (SV) og Irene Lange Nordahl (Sp) fra Næringskomiteen var til stede, i tillegg til Snorre Valen (SV) fra Utenrikskomiteen og Erling Sande (Sp) fra Energi- og miljøkomiteen som kommenterte funnene. Ordføreren i Karasjok kommune, Anne-Torill Eriksen Balto var tilstede i salen og kom i debatten med en kommetar fra urfolksperspektivet.

Fra 1990-tallet og fram til i dag har tusenvis av bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler, BITs, blitt forhandlet fram. En BIT er en avtale mellom to stater som skal sikre de juridiske betingelsene for private investeringer landene i mellom. I avtalene er ‘investeringer’ løslig definert slik at det dekker så mye av investorens aktiviteter og eiendeler som mulig. Alle aktiviteter fra vertsstatens side som kan forstyrre investeringen defineres svært bredt som ‘ekspropriasjon’. Herunder ‘indirekte ekspropriasjon’, som har vist seg å også innebære statlig regulering og lovverk.

I BITs, som i frihandelsavtaler, legges en stadig økende markedsliberalisering til grunn. Selskaper sikres nasjonal likebehandling. Slik blir det vanskelig for et land å bygge opp eller beskytte egen industri. Nasjonalt politisk handlingsrom settes til side for å gi utenlandsinvesteringer sterk beskyttelse. BITs går på bekostning av demokratiet, både her hjemme og ute.

Gjennom Verdens Handelsorganisasjon har de rike landene og deres selskaper i flere år forsøkt å få på plass investeringsbeskyttelse gjennom de såkalte Singapore-temaene. De fattigste landene så at disse avtalene ville gavne de rike landenes selskaper mer enn egen utviklingsagenda og egen befolkning. Gjennom å stå sammen mot disse avtalene strandet forhandlingene. Da det ble klart at det ikke går å få gjennomslag for investeringsagendaen multilateralt jobbes det nå med å få avtalene gjennom bilateralt, land for land.

En viktig del av BITs er investor-stat-prinsippet som gir investorene rett til å saksøke stater som bryter med bestemmelsene i avtalene. Verdensbankens tvisteløsningsdomstol, ICSID, er en av domstolene som brukes når stater skal saksøkes, og domstolen har hatt et økende antall slike saker de siste årene. Disse domstolene har fått kritikk for manglende åpenhet, og for mulig interessekonflikt hos de fullmektige da de også ofte opptrer som juridiske rådgivere for partene i disse sakene. ICSID har fått kritikk for å legge større vekt på investorbeskyttelse framfor andre hensyn.

Nå ser vi et økende antall saker mot stater fra selskaper og investeringsfond som har tapt penger etter finanskrisa. Kypriotiske og slovakiske investorer som tapte penger på restruktureringen av gresk statsgjeld i 2012 har stevnet landet inn for ICSID for å få pengene sine tilbake. Og greske investorer har gjort det samme mot Kypros etter deres gjeldskrise tidligere i år. De eneste som tjener på dette er selskapene. Landene, og landenes befolkning, sitter potensielt igjen med nok en millionregning etter fondenes uansvarlige utlån

Alternativet til udemokratiske investeringsbeskyttelsesavtaler er avtaler som gir land politisk handlingsrom til å bestemme over egen politikk og egen utviklingsagenda. Avtalene må også inneholde plikter for investorene, ikke en ensidig beskyttelse av private investeringer. Forhandlinger bak lukkede dører må erstattes med åpenhet.

Attac og et tredvetalls andre organisasjoner gått sammen om kampanjen BIT-fritt! Målet vårt er et BIT-fritt samfunn, hvor demokratiet skal overordnes storselskapenes krav om beskyttelse. Blant våre krav er at Norges 14 eksisterende BITs må aktivt sies opp, og at det ikke skal forhandles nye. Videre må investeringkapitlene ut av frihandelsavtalene. Norge må sørge for, som det står i Soria Moria, at fattige land sikres det samme politiske handlingsrommet Norge selv brukte for å bygge vårt velferdssamfunn. Derfor krever vi et BIT-fritt samfunn!

(Kronikken ble publisert i Ny Tid 16. mai 2013)

I år blir den nordisk sommersamling under sommerleiren til den svenske kampanjen Global Rättvisa Nu.

Sommeren nærmer seg igjen og som en fortsettelse av forrige års sommerforum blir det også i år en sommersamling for Attac’ere i Norden. Organisasjoner i den svenske Global Rättvisa Nu-kampanjen (Jordens Vänner, Latinamerikagrupperna, Klimataktion og  noen til) arrangerer en sommerleir på Lindsbergs kursgård 25. – 30. juni 2013. De to første dagene (tirsdag/onsdag) av leiren vil det bli egne møter og aktiviteter for de ulike organisasjonene.

Nær leiren vil Sverige største musikkfestival Peace & Love i Borlänge som starter torsdagen, og om fredagen vil hele leiren dra sammen til festivalen.

Det vil bli felles reise fra Norge, se mer informasjon på arrangementssiden.

• innsikt i de politiske årsakene til dagens krise i Europa
• bli kjent med aktivister fra resten av Europa gjennom Attacs store internasjonale nettverk
• et større politisk nettverk der du bor, og i resten av Norge
• opplæring i og erfaring med å arrangere konferanser og møter
• flere venner og gode opplevelser

Du som melder deg på har engasjement for sosial rettferdighet, og vil sette av tid og krefter til å være med og arrangere Attacs regionkonferanser til høsten. Du trenger ikke å ha erfaring med organisasjonsarbeid eller fra Attac for bli med.

Skoleringshelga vil både gå grundig inn i bakgrunnen og årsakene til krisa, og gi opplæring i hvordan man arrangerer politiske konferanser. Skoleringshelga vil foregå i Attacs lokaler i Oslo. Deltagelse er gratis, og det vil være muligheter for å få dekket noen reisekostnader.
For påmelding og mer informasjon send en mail til attac@attac.no

Om verden brått skulle innse at det meste av de olje- og kullressursene som i dag er kjent må bli liggende under bakken, vil vi ikke bare få en krise i olje- og kullindustrien, vi vil også samtidig få den største finanskrisa verden har sett.  Dette skyldes at verdien av disse ressursene vil falle dramatisk i pris, samtidig som ressursen også er svært høyt belånt.  Dette gjelder forøvrig også norske olje- og gassressurser. Vi snakker ofte om den norske boliglånsbobla, men samlet
lånenivå i norsk oljenæring er så vidt jeg har sett større enn de samlede boliglånene i Norge.

Om prisen på gass og olje går ned i kjelleren fordi oljen må ligge, så vil med andre ord den internasjonale finansnæringen gå nedenom samtidig.  Det er dårlig nytt om vi tror at oljefondet skal være en redningsbøye når oljealderen tar slutt !  Det viser også hvor sårbar norsk økonomi allerede er overfor en slik utvikling.  Norge må bremse oljeinvesteringene kraftig slik at økonomien ikke blir enda mer sårbar for en slik utvikling.

Dere har stilt spørsmålet “Bidrar investorer til prisøkninger på energi og mat?” Mitt entydige svar er ja.
Michael W. Masters, hedgefond-forvalter

Masters var ikke alene om å peke på finansmarkedene. Etter at matprisene fra 2007 til i dag både har økt kraftigere og svingt mer enn tidligere, har det pågått en kraftig debatt blant akademikere og aktivister om rollen til matvarespekulasjon. Fører spekulasjonen til kraftig økende priser og uforutsigbare svingninger? Eller må en se etter årsakene til disse fenomenene andre steder, som i befolkningsvekst og klimaendringer?

Korn og mais blir verdipapirer

For å forstå denne debatten må vi skille mellom realøkonomien i det fysiske markedet, og finansøkonomien på verdipapirmarkedet. På det fysiske markedet, også kalt spotmarkedet, kjøpes og selges det faktiske matvarer: En handler kan kjøpe 100 tonn korn av en kornbonde for å selge det videre.

Verdipapirmarkedet er mer komplisert. Dette markedet fungerer i utgangspunktet som et forsikringssystem basert på kontrakter mellom bonden og kjøpere av landbruksprodukter. Hvis bonden lover å selge 100 tonn hvete for 100 kroner om fire måneder, er bonden garantert denne prisen for avlinga si. Hvis markedsprisen faller under den avtalte prisen har bonden tjent penger. Hvis markedsprisen stiger over den avtalte prisen, har forsikreren tjent penger. Slike kontrakter kan inngås for å sikre en pris og et leveringsvolum, med ulike tidsfrister og ulike vilkår. En kaller gjerne forsikringene for derivater, fordi verdien skal være avledet fra de underliggende fysiske varene.

Land uten tradisjoner for bondeeid industri, samvirkebedrifter, mangler gjerne ordninger hvor industrien er forpliktet til å hente sine medlemmers produkter – bøndenes produkter – til avtalte priser. Da kan derivater være et gode både for bønder og for industri, i det kontraktene sikrer leveringer, sikrer priser og gjør det mulig for bonden å tenke langsiktig.

I utgangspunktet er altså bonden og kommersielle landbruksinteresser involvert i handelen med matvarederivater. Det har også vært noen aktører, spekulanter, på dette markedet, uten direkte interesser for de faktiske tomatene og agurkene. Denne balansen mellom realøkonomien og finansøkonomien har med årene forskjøvet seg til finansøkonomiens fordel. Det er en vanlig oppfatning at antallet spekulanter vokst seg større enn antallet som faktisk trenger forsikring på matvaremarkedene de siste 15 årene. Automatisert høyfrekvenshandel – såkalt robothandel – har gjort at omsetningen har økt kolossalt. I tillegg flyktet mange spekulanter fra risikable verdipapirer i eiendom når finanskrisa starta i USA, og inn i tryggere matvarederivater.

I 2012 ble det i følge Timothy Wise ved Tufts University omsatt for omtrent ni trillioner dollar i råvarederivater, med investerte beløp på derivatmarkedet på om lag 130 milliarder dollar. Wise anslår at 80 – 90 prosent av denne handelen er såkalt «over the counter». Dette innebærer at den foregår mellom en kjøper og selger, uten offentlig innsyn og uten krav til standardiserte kontrakter: Kontrakten trenger ikke lenger å se ut som eksempelet over, men kan være noe helt annet.

Feil priser, svingende priser

Spørsmålet er om spekulasjon i verdipapirer basert på matvarer er med på å påvirke prisene på mat. Hensikten med verdipapirmarkedet på mat er ikke kun å kjøpe og selge forsikring, men også å gi informasjon om prisen til de som kjøper og selger fysiske varer. Hvordan kan kjøpere og selgere vite hva som er god pris for kornet, når avlingene er usikre og konkurransen på markedet uklar? De ser til verdipapirmarkedene, og bruker prisen på verdipapirer som utgangspunkt for å bestemme matprisen.

Problemet er at prisene på det finansielle markedet ikke lenger avgjøres av tilbud og etterspørsel på det fysiske markedet, hevder de som mener at spekulasjonen er skadelig. Det finansielle markedet gjenspeiler altså ikke den riktige matvareprisen. I stedet settes verdipapirprisene på bakgrunn av en rekke andre faktorer, som for eksempel investorenes behov for sikring mot svingninger andre steder, hvorvidt andre spekulanter tror prisene vil stige eller falle og bevegelser i prisene på andre varer. Særlig de storstilte investeringene i såkalte indeksfond blir trukket fram som forstyrrende av spekulasjonskritikerne.

Et indeksfond for råvarer er i utgangspunktet kun et gitt forhold mellom ulike verdipapirer, basert på råvarer, som olje, mineraler og mat. Investerer man ukelønnen sin i en råvareindeks, fordeles pengene mellom varene etter det på forhånd bestemte forholdet. Fondet tjener penger hvis varene inkludert i indeksen øker totalt, og taper penger hvis prisene på varene faller totalt. Hvis prisene på de større varegruppene i indeksen, som olje og metall, går opp, går indeksen opp. Siden indeksfondet må holde det gitte forholdet mellom de ulike verdipapirene, vil dette også føre til oppkjøp av matvareverdipapirer. Dermed kan prisene på verdipapirene på olje og metaller bli styrende for prisene på verdipapirene for mat. Går indeksen opp, kan flere aktører med mer kapital strømme til fondet, noe som forsterker etterspørselen etter verdipapirene. I følge utviklingsnettverket World Development Movement satt indeksfond i 2011 på over halvparten av alle verdier på verdipapirmarkedet.

Konsekvensen er at etterspørselen etter verdipapirer basert på mat svinger basert på investeringer i indeksfond, og følger prisene på produkter som olje og metall. Den økte kapitalmengden skaper også større svingninger i prisene på verdipapirene basert på mat. Økte og endrede priser på verdipapirmarkedet forplanter seg så til de fysiske markedene. Særlig FNs spesialrapportør for matvaresikkerhet, Olivier de Schutter, har tydelig advart mot en slik effekt.

Smitte til mat

Når prisene på verdipapirene ikke lenger informerer om tilbud og etterspørsel på jordbruksvarer, men om prisbevegelser i andre råvarer og om spekulantenes framtidstro, vil prissetting basert på verdipapirpriser bli feil. Selv om hovedtrenden fortsatt er basert på hendelser som tørke og etterspørselsøkning, kan spekulasjonen dermed være være med på å forklare hvorfor svingningene i prisene har vært så store og hurtige siden 2007.

Når prisen på verdipapirmarkedet øker, vil en selger av fysiske varer ønske å ta ut denne framtidige prisen på sine reelle varer. Aktørene på de fysiske markedene vil ha de samme prisene som på finansmarkedet! Selgeren venter derfor med å selge varene sine, noe som gir færre varer på markedet, og dermed høyere priser. Kjøperen av varene vil derimot sikre seg mot framtidige prisøkninger, og etterspørselen etter verdipapirer vil stige. Hva skjer så? Med større etterspørsel enn tilbud stiger prisene på det fysiske markedet. Papirene vil igjen øke i verdi, og prosessen starter dermed på nytt.

Motargumentene

Er du overbevist av forklaringen på økte matvarepriser? Det er ikke helt sikkert at du burde være det, for her finnes en rekke motargumenter:

Stjerneøkonom Paul Krugman er blant de som avviser at prisene på verdipapirer smitter over på matprisene. I utgangspunktet skal ikke prisene på verdipapirene kunne påvirke prisene på de underliggende produktene, mener han. Det blir som om et utfall av hesteveddeløp i dag skulle bli påvirket av de som har satset på travløpet om fire uker. Prisen på tomater settes på det fysiske markedet for tomater, ikke verdipapirmarkedet. Dermed reduseres spørsmålet om spekulasjon til et spørsmål om hvorvidt noen har holdt tilbake store kvanta landbruksprodukter fra markedet for å drive prisene opp. Dette ser det ikke ut til å være gode bevis for.

Kritikernes motsvar her er at fordi tomatmarkedet (blant andre) er uoversiktelig, med lite informasjon om prisene, så vil prisene på verdipapirer påvirke hva som sees som en god pris. Selv om grunnleggende trender driver prisen, vil spekulasjonen forsterke uheldige trender og øke prisene enda mer.

Men prisen på finansmarkedet er en god tilnærming til den virkelige prisen, er innvendingen fra finansforsvaret. Jo flere aktører på et marked, jo mer informasjon bringes til torgs, og desto riktigere blir sluttprisen. Hvis du satser på å spekulere på stigende priser på verdipapirene, hevder disse, vil du raskt bli loppet for penger av spekulanter som kjenner den egentlige prisen på mat bedre. Mot dette kommer påstander fra blant andre World Development Movement (WDM) om bobletankegang, flokkoppførsel og indeksfondenes manglende tanker om underliggende forhold i tomatmarkedet. Spekulantene følger ikke informasjon i markededene, de følger hverandre, sier WDM.

Banker med samvittighet?

Finansmarkeder er komplekse, og det er vanskelig å sette seg inn i hva som skjer der – noe som stadig trekkes fram som en av årsakene til finanskrisen. Selv topptrente regulatorer visste ikke når de skulle trykke på den store røde reguleringsknappen. Imidlertid kan det være en indikasjon at størrelser som FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, uttaler at dette har hatt en effekt. Det største finanskonsernet i Norden, Nordea, har trukket spareprodukt hvor de tilbød privatkunder blant annet investering i matvareindekser. Også Finans Norge sa i debatt med Attac at disse produktene ikke egner seg for privatkunder. De står ikke alene: Commerzbank har fjernet landbruksprodukter fra et av sine indeksfond, østerrikske Volksbank likeså, og nylig ga giganten Barcalys beskjed om at de ikke lenger ønsket å handle i jordbruksråvarer med hedgefond.

Føre-var-prinsipp

Når spekulasjon som teori entret scenen i 2008, hadde mange andre faktorer blitt vurdert, uten at de virket som uttømmende forklaringer på de store prisøkningene. Når en hensyntar spekulasjon kommer en noe nærmere en god forklaring, særlig på de store svingningene, men som vi har sett har også denne forklaringen sine svakheter. Som andre innlegg i denne utgaven av Utveier viser til, er det mange andre faktorer som kan påvirke prisen på mat. Kun å fokusere på spekulasjon blir ikke riktig. Men som argumentene viser kan det være viktig, og det er en debatt for viktig til å overlates finansøkonomene.

Enn så lenge virker det sikreste å gjøre som Financial Times forslår: Så lenge ingen kan forsikre oss om at matvarespekulasjon ikke påvirker prisene, er de potensielle konsekvensene av uregulert spekulasjon sult. Dette er en utvikling vi kan gjøre noe med. I stedet for å bidra til hungersnød, burde de enorme summene spekulantene forvalter gå til investeringer i global matproduksjon.

Denne artikkelen er hentet fra Utveier #1 2013.

Den global kampen for mineralressurser tilspisser seg.
- Hvilken politikk ligger bak? Finnes det plass for lokaldemokratiet?
- Hvilke konsekvenser får gruvedrift for lokalbefolkning og miljø?
- Hva mener politikerne?

Regjeringen la nylig frem en omdiskutert Mineralstrategi og forhandler bilaterale avtaler som gir gruveselskapene rett til å ture frem og møte lokal motstand i internasjonale tvistedomstoler. Med økte priser og kamp om ressursene vil Finnmark være et strategisk viktig område de neste årene.

Kommunestyret i Kautokeino har ved to anledninger sagt nei til konsekvensutredning av gullutvinning i reinbeiteområdet Bidjovagge. Gruveselskapene jobber og lobber hardt mot de lokale vedtakene. Norge er et av ytterst få land i verden som tillater sjødeponi av giftig gruveavfall, noe miljøvernbevegelsen har jobbet mot lenge. Har vi fått “u-landstilstander” i Finnmark? Står ryktet om den vellykkede norske ressursforvaltningen for fall?

Korte innledninger ved:
- Cecilie Hansen, ordfører i gruvekommunen Sør-Varanger
- Bernt Nilsen, leder i Folkeaksjonen mot giftutslipp i Bøkfjorden
- Caroline Lund, Advokatfirmaet Lund & co
- Heidi Lundeberg, daglig leder i Latin-Amerikagruppene

Kommentarer fra:
- Alf Holmelid (SV) Næringskomiteen
- Per Olaf Lundteigen (Sp) Finanskomiteen
- Snorre Valen (SV) Forvars- og Utenrikskomiteen

Finnmarking og leder i Attac Norge, Benedikte Pryneid Hansen, styrer ordet.

Attac og Handelskampanjen ønsker velkommen og lover lett servering for arbeidsfolk.

Arrangementet på facebook.

Vår assosiative måte å tenke på, er alltid lynraskt på banen med antakelser og konklusjoner basert på det vi har sett. Dette uten at vi er bevisst hva som skjer eller klarer å unngå at det skjer. En slik tenkemåte setter oss i stand til å handle spontant og raskt. Hjernen utfyller manglene i det bildet vi ser for oss med antakelser som gjør at helheten blir plausibel. Umiddelbart verdsetter hjernen høy plausibilitet i en god historie langt mer enn rasjonell sannsynlighet for at historien kan være sann. Vår intuisjon er en elendig statistiker. Denne assosiative tenkemåten kaller Kahneman for hjernens “System 1″.

Den umiddelbare og assosiative måten å tenke på suppleres av det Kahneman kaller for “System 2″, en rasjonell og analytisk tenkemåte. Da reflekterer vi over hva vi har sett, tenker etter hvilke opplysninger vi mangler i det umiddelbare bildet og vi leter etter mulige alternative synsvinkler og forklaringer. Denne tenkemåten krever imidlertid både tid, energi og krefter, så vi bruker den ikke mer enn vi behøver. Vår første umiddelbare assosiative oppfatning danner også en form for “grunning” av videre analytiske tenkning.

Kahneman illustrerer sine poenger med et vell av observasjoner, blant annet basert på forsøks­situasjoner der et stort antall enkeltpersoner blir brakt opp i situasjoner der de må gjøre vurderinger og valg. De beskrives på en både underholdende og tankevekkende måte.

De fleste forsøkene beskriver mennesker som handlende enkeltindivider, ikke hvordan vi handler som gruppe. Jeg savner litt denne dimensjonen i boka. Virkemåten til det Kahneman beskriver som “system 1″ er åpenbart avgjørende for våre sosiale ferdigheter, og for vår evne til å danne samfunn der vi samhandler med andre mennesker med høy grad av tillit.

De tidlige merkantilistene fortalte historier om gamle samfunn basert på intern byttehandel. Samfunn som så skulle ha oppfunnet penger for å forenkle denne byttehandelen. Selv om antropologene i mer enn hundre år fortalt oss at disse historiene bare er en fiksjon, lever forestillingene fortsatt i økonomibøkene. Gamle samfunn kunne ha en ganske avansert form for arbeidsdeling, men uten at hvert medlem i samfunnet var en form for “rasjonell økonomisk samler”.  Kahneman viser at de gjengse forestillingene om menneskers valg og handlemåter som ligger til grunn for dagens økonomiske modeller, kan være ganske forskjellige fra den måten vi faktisk gjøre våre valg på.

Forlagets presentasjon av den norske utgaven av boka innledes med: “Hvorfor gjør vi feil?”  Litt rart syns jeg, for budskapet i boka er at å tenke menneskelig, dvs både “fort og langsomt” og med tillit til andre mennesker er en stor styrke for oss. Men i en tid der vi lett overvurderer vår egen evne til rasjonell tenkning er det godt å bli minnet på at vi også har andre sterke egenskaper.